Ungt blikk på samtidsmusikk

Anmeldelser av Song Circus i Bergen.

Etter et kurs i musikkritikk ved Langhaugen videregående skole besøkte elever konserten med Song Circus og Britt Pernille Frøholm på USF Verftet i Bergen 4. november. I etterkant skrev de anmeldelser fra konserten, som var en del av årets nyMusikk-turné.

Kurset er utviklet av kritikerne Ida Habbestad og Hild Borchgrevink, som har lang erfaring som anmeldere i Aftenposten og Dagsavisen, og redaktører i hhv Ballade og Scenekunst.

http://nymusikk.no/no/artikler/unge-anmelder-song-circus?fbclid=IwAR02NovLYbDKK_3zfNJWJJyQK5aIqxYO_dYowyPUyBcGny9jsH7_J_kOBZs

Song Circus utfordrar publikum

Vokalensemblet Song Circus leverte måndag kveld ein konsert som var musikalsk utfordrande, både for musikarar og publikum, skriv Tiril Totland.

I byrjinga av den intime konserten på Verftet blir publikum fortald at vokalensemblet vi snart skal få høyre framfører folkemusikk tatt inn i ny eksperimentell musikk. «Eller burde ein kalle det tradisjonsmusikk,» blir vi spurd … Og så går konserten i gang.

Når Britt Pernille Frøholm speler det første stykket på fele er musikken bølgjande. Dei isande tonane kunne sikkert ha blitt oppfatta som hakkete, men her høyrast dei glidande og eventyrlege ut. Når songarane byrjar å synge blir dei møtt med store auge frå publikum. Dette er ulikt alt anna eg har høyrd. Lydane dei lagar er imponerande og kan gi mange ulike assosiasjonar: ein skog med fuglar, kanskje gauk, fresande vatn, som i eit strykejarn, hundar, gråting og steinar som hoppar bortetter vatnet. 

Kontrastar gjer stemninga spanande, og ein finn dei både mellom dei ulike partia i musikken og mellom stemmene. Til dømes i volum, når det er glatt mot ruglete eller sprettande mot glidande. Kontrastane i verka utfyller kvarandre, og sjølv om det er mykje repetisjon og imitering, blir det ikkje keisamt å høyre på, fordi strukturen er så varierande. Likevel kjenner eg mot slutten at det blir litt i overkant. Då får eg nok av sjølvstendige stemmer som krasjar med kvarandre og fiskelydar og hosting som blir avbrote av skrik. Song Circus er eit dyktig og imponerande vokalensemble, men det krevjar litt å vere publikum til musikken dei framfører.

Samspelet mellom fele og vokal er interessant. Ved vokal etterlikning av fele med nasal stemme og uventa sprang i songen som blir spela att på fela, imiterer dei to instrumenta kvarandre. Etter eit kort dikt som set stemninga går den tøffande fela i gong igjen saman med svooshande song, noko verkar trøyttande på meg. Tidvis innslag av folkemusikk er ei påminning om korleis det kunne ha høyrdes ut om stemmene smelta saman i samklang, men det skjer ikkje, og eg sit igjen med ei lengsel etter det som nesten var der. Då må eg minne meg sjølv om at denne musikken ikkje skal gi folk det dei forventar å høyre og kanskje lengtar etter.

Slik forstår eg undervegs kvifor publikum før konserten blei oppmoda til å erstatte ordet «folkemusikk» med «tradisjonsmusikk». Det er naturligvis fordi det som blir framført er utradisjonell musikk. Og i slik musikk får ein det ein ikkje forventar. Song Circus utfordrar publikum til å lytte til noko dei mest sannsynleg ikkje lyttar til elles og gjer oss bevisst på kor konservative dei fleste av oss er i musikkvegen. Konserten var noko nytt og spanande, og ein kan anse dei dyktige musikarane som ei oppmoding i seg sjølv til å lytte til det nye som utviklar seg rundt oss.

Tiril Totland, 2 mm, Langhaugen videregående skole

«Graatarslagjet» gir deg frysninger – men ikke på den gode måten

Den spesielle harmonien, de merkelige lydene og de melankolske klangene fører til at tilskuerne kan kjenne på ubehag. Kanskje var akkurat dette utøvernes mål med denne konserten, spør Ingeborg Nygaard.

Vokalensemblet Song Circusog felespiller Britt Pernille Frøholm presenterer en innholdsrik konsert, inspirert av feleslåtten Graatarslagjet. Gjennom melankolsk felespill og imponerende vokale framførelser, gir besetningen en konsert som gir deg frysninger – men ikke nødvendigvis på den gode måten.

Den opprinnelige slåtten forteller historien om et brudefølge som går gjennom isen og omkommer på tragisk vis. Konsertens verker er av ulike norske komponister, som alle har satt feleslåtten i et nytt lys. Det hele starter med improvisasjon på fele, hvor Frøholm geleider oss inn på den spesielle turen gjennom ulike lyder vi er i ferd med å oppleve. Man kan se for seg snøfnuggene flyte i luften når Frøholm spiller isende kaldt. Selv om tonene kan virke ubehagelig, opplever jeg også noe lekende og melankolsk, som setter stemningen for resten av konserten. 

Videre fremfører Song Circusulike komposisjoner som er basert på feleslåtten i Fuglestad-brødrenes utgave. Vokalensemblet imponerer med de utroligste lyder. Vi får høre alt fra animalsk pusting og hvesing, til gråt og hosting. Likevel er musikken melodiøs, men i en eksperimentell og uvanlig form. Framførelsen viser at verket er laget for svært dyktige musikere, noe jeg synes Song circuser. Det er nok en fordel å være en publikummer med tolerant og mottakelig øre, for denne formen for musikk er kanskje ikke noe for alle og enhver. 

Det trekkes etter hvert flere instrumenter inn i konserten, og nye verk presenteres. Et lite portabelt orgel, også kalt shruti-boks, er med på å skape en mer behagelig stemning, som forsterker stemningen i feleslåttens fortelling. Frøholms felespilling er kanskje den viktigste stemningspåvirkeren, da den fungerer som en egen, gråtende stemme. Instrumentene og musikernes stemmer glir inn i hverandre, i en hårfin balanse mellom det tragiske og det vakre. Det er samklangen av orgelet, felen og stemmene som utgjør konsertens høydepunkt.

Selv om musikerne er svært dyktige, opplever jeg ikke konserten som veldig personlig. I store deler av konserten har de blikket klistret til notestativet, med unntak av enkelte partier hvor noen av sangerne beveger seg rundt i rommet. Med en såpass liten besetning, og når konserten er såpass intim, ville et mer personlig uttrykk og en tydeligere kontakt med publikum ha forbedret konsertopplevelsen for meg. Kontakten mellom sangerne i ensemblet er derimot svært imponerende. Så kompliserte verk, både rytmisk og melodisk, krever god timing og et høyt nivå av samspill. Ikke bare er sangerne vokalt sterke, men de er også utrolig dyktige når det kommer til å lytte til hverandre. 

Song Circus og Britt Pernille Frøholm leverer en musikalsk imponerende konsert, og de viser hva de er god for. Den spesielle harmonien, de merkelige lydene og de melankolske klangene fører til at tilskuerne kan kjenne på en følelse av ubehag. Kanskje var akkurat dette utøvernes mål med denne konserten? Det er dette som gav meg frysninger, og ikke det at musikken var spesielt vakker.”

Ingeborg Nygaard, 2mm Langhaugen Videregående Skole